Realistene.

Så satt jeg her. Stirrende på blanke sider med spørsmål om hvor jeg skal begynne, eller om jeg i det hele tatt skal begynne. Tanken om å bare la ting ligge å ikke skrive har slått meg flere ganger, men her sitter jeg da. Stirrende på en blank side som fylles, ord for ord.

Historiefortellerne og realistene.

Som jeg har erkjent flere ganger i flere av innleggene mine, så er jeg på kanten av å kalle meg selv for en håpløs romantiker. Her kan vi egentlig skrive håpløs både i capslock, bold skrift og med en tykk understrek – for håpløs er akkurat det jeg føler meg.

Jeg elsker kjærligheten, det er vel egentlig det det handler om. Kjærligheten er en fantastisk historie vi alle har vokst opp med. Noen har bare hørt historiene, nesten fabler om en følelse som er så sterk at den kan endre alt i verden. Andre har fått vokst opp med kjærligheten. Noen har ingen kjennskap til den. Jeg har både vokst opp med den, hørt historier og en sjelden gang også fått leve gjennom den.

Historien om kjærligheten er varm, fjern, mørk, lystig, flytende, fast, herlig, skremmende, vond og fantastisk. Problemet er at kjærligheten gjennom tiden har blitt en historie med store tomme ord. Vi har siden tidenes morgen levd gjennom fortellinger og historier om denne store fantastiske tingen, som har kreftene til å endre alt. Vi kjenner historien gjennom Romeo & Julie, vi kjenner den gjennom musikken, dikt, filmer, bøker og kunst. Gjennom alle historiene vi hører tennes det et håp i oss alle, et håp om en fantastisk og episk historie. Den tar oss med inn i livene til personer, kampene, oppturene og nedturene, de mørke sidene – men alle sitter igjen med det samme håpet, håpet om en lykkelig slutt hvor kjærligheten vinner til tross alle hindrer. Når den lykkelige slutten endelig blir fortalt kjenner vi det lagt inn i hjerterota, og vi fylles med en tilfredsstillende følelse om at man er uovervinnelig og at det finnes et håp hos alle. Det finnes en lykkelig slutt for alle.

Historiene er som historier flest. De er ofte oppdiktet eller tilrettelagt for å tilfredsstille nysgjerrigheten i oss. Fortellerne har et ønske om å vise oss alle aspektene, alle følelsene og for å ikke skuffe oss; alltid en lykkelig slutt. Problemet med alle disse oppdiktede historiene er at vi lever oss for langt inn i dem. Vi maler et bilde om et uoppnåelig sluttresultat om hvordan ting skal og bør være. Vi streber etter å nå et mål som ingen har fortalt oss er uoppnåelig, for det er vel ingenting som en perfekt slutt.

Det er et fåtall fortellere som viser oss realiteter. Det finnes realister som har skjønt at alle «lykkelig i alle sine dager» slettes ikke trenger å handle om den perfekte slutten. Ofte har jeg ropt tilbake til realistene, for jeg vil ikke høre dem. Jeg vil ikke sitte igjen med tårer i øyenkroken og et hjerte på utsiden av brystkassen. Men så sitter jeg der, med hjertet i hendene. Jeg blir sittende og vente mens jeg febrilsk prøver å sette sammen bitene av maskineriet som har som mening om å ta meg videre i livet. Fortvilende roper jeg til realistene med tårer om at det ikke var dette som var meningen. Jeg roper etter dem og spør hvilken rett de noen gang hadde til å plukke fra meg maskineriet som skulle ta meg videre til min lykkelige slutt. Det er absolutt ingen svar å få. Realistene står å ser ned på meg. Overraskende står de der med et trist uttrykk i ansiktet og øynene forsiktig lukket igjen.

Realistene mente aldri å stoppe maskineriet, så de setter seg ned på huk og legger hendene over delene av maskineriet jeg har i hendene mine. Det er ikke meningen at man ikke skal finne sin lykkelige slutt, men det er ikke alltid man kan se for seg det perfekte scenarioet å leve gjennom det. Av og til er det nødvendig å plukke ting fra hverandre for å se hvordan det funker, for så å sette det sammen igjen bit for bit. Lære å kjenne, prøver fortellerne og forklare. Lære å kjenne at man må lære seg å falle, det er en nødvendighet. Det handler om å finne sine egne veier å gå før man når fram, for det er ikke alltid andre sine veier passer deg.

Så levde man en gang etter de gamle historiene om kjærlighet. Realistene ville bare vise at historiene ikke nødvendigvis var usanne, men at det lå så mange flere kapitler igjen som historiefortellerne glemte å fortelle. Det er lov å finne kjærligheten, det er lov å være lykkelig, det er en absolutt nødvendighet å lære seg disse egenskapene. Det viktige er at de gangene maskineriet faller fra hverandre, så kan man ikke bli sittende å vente på at noen skal komme for å plukke dem opp og sette dem sammen igjen for deg. Du må lære dette selv. Hvis man alltid blir sittende å vente lurer man seg selv, og man må lære å gi slipp på håpet om at kjærligheten som en gang var skal dukke opp igjen og sette det sammen for deg.

Realisten ser på historiefortelleren som står i bakgrunnen mens hendene fortsatt ligger over delene av et knust maskineri. Det er ikke historiefortellerne sin skyld at de ikke lærer deg om alle aspektene av kjærligheten. Det er derfor realistene er til, for å vise deg at når maskineriet ligger i flere biter – så må du lære deg å sette det sammen. Det er bare du som kjenner ditt eget hjerte, og det er viktig at du lærer å reparere det mens du enda har viljen.

Flere gangen jeg tenkt at «nå har jeg funnet kjærligheten», for det er det historiefortellerne har lært meg. Flere ganger har jeg sittet igjen forvirret og fortvilt når kjærligheten har forlatt meg, uten en forståelse av hvorfor. Realistene er de som står igjen når historiefortellerne har forlatt meg. Det er nå de som skal lære meg at selvom det er nødvendighet å lære om kjærlighet, så er det også en nødvendighet å lære seg å gi slipp på ting.

Etter mange år, tror jeg for første gang realistene har nådd fram.
Så her sitter jeg. Stirrende på en side full av tekst mens jeg skrur sammen maskineriet – helt for meg selv.