Håpløshet og ensomhet.

Kom over et innlegg skrevet på VG om Renate som vil kjempe seg ut av ensomheten (VG plus), litt rart siden jeg hadde snakket kort om akkurat dette med venner og ensomhet med en venninne tidligere i dag.

Når vi vokser opp er det så utrolig mye som forandrer seg på en gang. Jeg kjenner det knytter seg i brystet av tanken. Jeg var en av dem som helt siden barneskolen alltid hadde mange rundt meg. Ikke alle var nødvendigvis nære venner av meg som jeg kunne dele tanker og følelser med, men jeg var aldri redd for å være sammen med noen av dem. De var vennene mine. Venner som man kunne dra ut med for å finne på noe gøy sammen. Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen jeg ikke kom overens med da skolen vår ikke hadde de typiske skillene mellom ulike «grupper». Alle gikk overens, og det var et godt miljø og vokse opp i. Slik var det igjennom deler av barneskolen, hele ungdomsskolen og VGS.

Så skjedde det noe uventet. Vi vokste opp. Vi fikk andre interesser. Det var ikke like enkelt lengre og ta opp telefonen eller ringe på døra til venninna eller kompisen din for å spørre om de ville finne på noe. Hobbyene våre tok seg opp og for å fortsette var vi nødt til å prioritere bort deler av et sosialt liv. Vi ble eldre og fikk oss kjærester. Vi glemte bort venninnene og kompisene rundt som en gang betydde alt for oss. Når man nå sto ved døra for å ringe på, eller hadde slått inn nummeret for å ringe sto vi plutselig der å så tomt i luften. «Hva om jeg får nok et nei? Hva om ingen har tid til meg?»

Angsten for å bli avvist begynte å bety noe for meg. Vi sklei fra hverandre når aktivitetene på skolen ikke lengre holdt oss sammen. Jeg fikk «har ikke tid» så mange ganger i retur at jeg begynte å slutte med å spørre. Det var vondt. Hvis en, to eller tre stykker ikke har tid til meg, hvorfor skulle noen andre det?

Når vi vokser opp og har skolen finner man som regel den ene personen som man føler kommer til å følge med deg resten av livet. Du har resten av vennene dine, men du vet alltid at den éne personen alltid vil være der, selv når dere blir voksen. Skolen var et fristed hvor terskelen for å møte nye folk var lavere. Aldri har jeg møtt så mange fantastiske mennesker som når jeg har studert, uansett om det var barneskolen, ungdomsskolen, VGS eller fagskolen. Problemet er bare at en dag er man ferdig med studiene. Man vokser opp, man blir eldre og terskelen? Den blir så utrolig mye høyere enn hva den var før.

Jeg kan ikke lengre gå bort til personen som sitter på benken ved siden av meg å spørre om han/hun vil være med å huske i huskestativet. Jeg klarer ikke å starte en liten samtale uten at følelsen av at vedkommende vil jeg skal slutte å prate og ikke klarer å komme seg fort nok bort. Det å dra ut alene skjer heller ikke, for det er vel ute man møter mennesker?

Hvor møter man mennesker? Hva må egentlig til før vi kan gå fra å være bekjente til å bli venner som man ønsker å tilbringe tid sammen med? Hvordan skaffer man seg venner? Hvorfor må det være så tabu og si høyt at «vet du, jeg føler meg faktisk ganske ensom». Hvorfor må alt føles så håpløst?

Det er vanskeligere nå i en alder av 23 i stedet for en alder av 13 å få seg flere venner. For det handler ikke om å bytte ut de som allerede er der. Det er bare at når de som allerede er der har sagt «nei, jeg har ikke tid i dag.» eller den berømte «tror jeg har andre planer, så vi får se» som forsåvidt er den værste, så slutter man å spørre. Man går tomme for personer å spørre om de vil finne på noe når man kan telle på én hånd hvor stor omgangskretsen vår er.

«Vi får se..» Den gjør vondt. Det er nesten som om man gir håp til noen, selv om man vet at man ikke har tid / lyst / ork. Det er den som er den værste. Ikke fortell meg at du skal se om du har tid.. Se på meg!  Ser du ikke at jeg trenger det? Ser du ikke at jeg trenger å møte deg, være sosial, tilbringe tid med noen andre enn meg selv og familien min? Ser du ikke at jeg er ensom?! Jeg har så lyst å skrike høyt.

Jeg har alltids trivdes i mitt eget selskap, og selvom jeg har få nære venner så vet jeg at jeg har de beste vennene som er der når jeg virkelig trenger det. Av og til er det bare ensomt når man føler ingen har tid til deg lengre. De har vokst opp, de har nådd et punkt i livet som man selv strever etter å nå. De har hus, samboer, fast jobb, hobbyer. De har et liv som de må ta vare på. De har ikke tid til å ta vare på den ene vennen lengre. Den ene vennen som har ramlet litt fra og som ikke har nådd så langt i livet som hun/han ønsker.

Når du sitter der å føler at ingen har tid lengre, ikke vær redd for å si i fra. Ikke vær redd for å dele følelsene om at du er ensom. Det er vanskeligere å skaffe seg en større omgangskrets når man blir eldre, men ingenting er umulig. Beklageligvis så vil ingenting skje med mindre man faktisk ønsker å prøver å gjøre noe med det. Til tross for dette så vil jeg også si til «dere andre», se deg om. Se rundt på vennene dine, hør på hva de har å si. Det er ikke alle som har like enkelt for å si i fra, det er ikke alle som tørr å fortelle at det er vondt å være ensom, det er ikke alle som tørr å si at de føler seg ensom. Dette er noe vi må bli flinkere til. Vi må slutte med å være så sta. Det handler om å ta tak i en som du ser har falt litt utenfor å spør dem om de vil være med. Finne på noe. Ikke glem de rundt deg, selv om du er opptatt med deg og ditt. Ta vare på de rundt deg.

Som Renate selv sier «Vi trenger flere ansikter for å vise at alle typer mennesker kan være ensomme. De fleste av oss er antagelig helt vanlige mennesker.»  Vi er jo alle helt vanlige mennesker, er vi ikke? Så hvorfor ikke bli flinkere på å ta vare på rundt oss, samtidig som vi også må tørre å si i fra når man føler seg ensom.

Dette er mitt ansikt. Det er ubehagelig å dele det, men samtidig kan jeg ikke være redd.
Dette er mitt ansikt, et helt vanlig ansikt på et helt vanlig menneske, og jeg føler meg ensom.