Egentlig hadde jeg tenkt å starte hele blogginnlegget med tittelen «jeg suger» but guess what! I didn’t. Men nå gjorde jeg jo det. Så ja.
Jeg planlegger og planlegger og planlegger sånn ca en million ganger «jeg skal bli flinkere å blogge», «jeg skal jobbe mer kreativt hjemme», «jeg skal gjøre mer ting med venner», «må fikse leiligheten og gjøre det litt mer hjemmekoselig» and so on. Jeg får ikke gjort en eneste ting, og derfor føler jeg meg også fullstendig udugelig.
Når jeg har en webside og en bloggplattform burde jeg virkelig utnytte det. Innlegget mitt som ble delt angående det å føle seg alene ble delt på Bodø Nu og dette ga meg virkelig muligheten til å generere lesere og alt. Men nei. Jeg feila totalt, klarte ikke skrive mer. Oppdaga plutselig at jeg ble litt redd for å skrive. Redd for å tømme levra mi ut for dere og dele tanker, meninger, planer og alt. Det var plutselig så sykt mange av dere at jeg endte egentlig bare opp med å stirre på bloggen. Now what.
Ta opp penna, legg fingrene på tastaturet. Prøv igjen din tosk. Hva er det egentlig å være redd for? For utleverer sjela si hver eneste dag. Hvorfor i all verden skulle ikke du tørre det når du først har utlevert en del av ryggmargen din ikke bare for bloggen her, men for en hel avis!!! Dette er typisk meg. Procrastination. Utsettelse. Trenger jeg ikke gjøre det blir det ikke gjort. Det er som den stabelen med en million ting som burde vært ryddet i og ordnet opp i, som du bare går fordi uten å røre. Det er som den jævla søppelposen som står framfor døra, som du elegant trør rett over hver eneste morgen når du drar på jobb i stedet for å bare ta den med deg når du allikevel går forbi søpla hver eneste morgen..
Så. Jeg har en million ting jeg burde jobbe med. Ikke bare materialistiske ting som søppel, leilighet, musikk og jobb, men som i at jeg virkelig må jobbe med meg selv.
«Stykkevis og delt, skikkelig og helt» var noe stefaren min fortalte meg nesten daglig. Dette betyr egentlig at når du først skal gjøre noe, så får du gjennomføre det og gjøre det skikkelig. Ikke bare begynn, la det ligge og støve ned og glemme det for alltid. Til tross for at dette er noe jeg har blitt fortalt så ekstremt ofte som jeg har hørt, så klarer jeg aldri å leve opp til det. Det er i grunn ganske merkelig. Skulle tro det for alltid var festet i hjernebarken min og at jeg alltid kom til å følge det rådet. Neida.
Okei. Så ble dette innlegget noe rotete og mye fram og tilbake, men det er en start. Så mitt halvveisløfte til meg selv fra og med i dag, 17. August, er å blogge tre ganger i uka. Greit, så er kanskje ikke det helt oppnåelig, men greit å sette seg et litt høyere mål så får både jeg og du være fornøyd hvis jeg klarer å poste noe en gang i uken en gang i måneden. Er vi enige? Fint. Da tar jeg kveld.
Snakkes.
| ByBrenden 