Hvorfor dro jeg? Hva mener du? Fra Bodø? Til Oslo? Fra Oslo? Til Bodø? Du må være mer konkret..
Det er ikke en gang vits å skjule for omverden at mine tre år i Oslo var noen av de mest fantastiske men også de tre mest hjertevonde årene sålangt i livet mitt. Det er helt sjukt hvordan et menneske kan oppleve en berg-og-dalbane av følelser på samme måte som jeg gjorde. Jeg kan med en gang si at jeg var nok innom mine mest lykkeligste, tristeste, frustrerte, artige, minnefulle øyeblikk i løpet av de tre årene. Vennskap, arrangementer, forelskelse, skole, sinnsykt med muligheter, kjærlighetssorg, hjemlengsel, ensomhet.
Grunnen til at jeg ønsker å skrive et par ord om akkurat dette kommer av det enkle spørsmålet «hvorfor dro du?». Det er et spørsmål jeg har blitt stilt opp til flere ganger, både om hvorfor jeg dro til Oslo, men også hvorfor jeg flyttet mens jeg var sørpå og hvorfor jeg kom tilbake til Bodø. Jeg har dessverre ikke en fasit som sier hva som var riktig gjort og hva som er galt, men det er vel en av de fordelene man har med å være ung. Det å få lov å prøve seg, feile og lære av livet mens det går forbi.
2012
Hærregud for et sinnsykt SJUKT år. Jeg og barndomsvenninnen min havnet i samme klasse sisteåret på Bodin Videregående. Vi planla hvordan vi så for oss framtiden, men var noe usikker på akkurat hva vi skulle gjøre etter videregående. Dette er et spørsmål jeg kan garantere at det er utrolig mange som stiller seg selv hver dag når de er på det stadiet i livet sitt. Vi endte egentlig opp med å søke på Ex.phil og Ex.fac på Bali, og planene lå fort klare framfor oss. Bare for å prøve hadde jeg samtidig sendt inn en søknad på macdesign ved Norges Kreative Fagskole (nå Høyskolen Kristiania). Jeg trodde egentlig ikke at jeg hadde sjans på å komme inn da det i hovedsak kun var snakk om én klasse i Oslo på ca 20 elever, så dere kan tenke dere lykken over å faktisk få skoleplassen i April måned. Det er kanskje enkelt å forstå hvorfor jeg da valgte å si opp studieplassen ved Bali og bestemte meg for å flytte til Oslo.
Så enkelt kan det høres ut, og så enkelt var det nok sikker også. Det som fort ikke er en del av historien som jeg har fortalt opp til flere ganger, er all forvirringen og sorgen rundt kjærligheten, noe som ble en stor faktor for hele beslutningen min. Jeg dvelte lenge på om det å flytte var det riktige, men på det tidspunktet synes jeg det var fullstendig kaos rundt meg. Det var egentlig ingenting igjen i byen som holdt meg tilbake, så da var det bare å pakke sakene sine og utnytte mulighetene mens de var der.
I rundt et år fokuserte jeg på de tingene jeg anser som de viktigste tingene jeg sitter igjen med fra studietiden i Oslo. Jeg fokuserte på skolen, nye venner, alle de fantastiske mulighetene rundt det å være i Oslo og jeg hadde i tillegg fått meg jobb ved skolen som studentambassadør. Jeg besluttet også under mitt første år i Oslo og takke for meg når det kom til kjærlighetslivet mitt som fortsatt satt igjen i Bodø. Det var på tide å begynne et nytt kapittel.
2013
Det mest negative med å flytte så langt bort fra hjembyen sin er nettopp det å flytte langt vekk fra hjembyen sin. Man forlater på en måte alle vennene og familien sin, man er nødt til å stå på egne bein for første gang. Jeg hadde så inn i granskauen hjemlengsel at jeg tror ikke det finnes ord. Det ble ofte flyturer nordover både i 2012, men spesielt i 2013. Hver eneste gang jeg hadde muligheten satte jeg meg på et fly hjem til Bodø, og jeg tror jeg kanskje var hjemme ca. 1 gang i måneden i snitt i løpet av dette året. Det var tungt, fryktelig tungt og være alene. Jeg var såpass sta når jeg flyttet sørover, at jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ønsket å bo alene. Det jeg ikke tenkte over er at selvom man er ute med venner og har det gøy, så blir det fort veldig tomt og ensomt når man kun har 12 kvadrat og komme hjem til.
Ikke pokker om jeg klarte å legge kjærlighetslivet mitt på hylla mens jeg bodde i Oslo. Her har jeg diskutert flere ganger med meg selv om hvorfor jeg ikke bare kan fokusere på meg selv, men nei. Kall det en håpløs romantiker om du vil, eller så kan du få lov å tro det at jeg ikke har lyst å være alene. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men vi kan for nå kalle det en blanding. Så i Oktober 2013 «fant jeg kjærligheten» på ny. Det å være 20 år betyr at det er en del følelser i sving, så forestill deg hvor jeg forelska jeg var når jeg og fyren satt på noen berg i verdens vakreste Son, så på solnedgangen og bestemte oss for å være kjærester. Forholdet tok derimot slutt like etter at jeg kom tilbake til Oslo etter å ha vært hjemme i julen/nyttår. Følelser var ikke like sterke, ting fungerte ikke som de skulle. Så, bare en liten uke etter at jeg var kommet til Oslo ble jeg flydd opp til Bodø igjen – på grunn av kjærlighetssorgen.
2013 var allikevel det fineste jeg kunne ha fått opplevd. Kjærlighetssorgen bet meg ikke i ræva før like etter nyttår, så den telles ikke. I November fikk jeg besøke London for første gang og hadde verdens fineste tur på besøk hos en venninne som studerte der i 3 år. Når hjemlengselen ikke var der var jeg altså glad, lykkelig. Jeg fikk kjenne på dette med å møte nye mennesker, oppleve nye steder… tørre å prøve litt.
2014
Var det noen som sa at ting går litt fort i svingene? Vet du, det er helt greit. Du skal få lov å si det hvis du vil, for når jeg ser tilbake på 2014, så er det en av de tingene som dukker opp i hodet mitt med store svarte bokstaver i caps lock. Ikke kom hær å si at man ikke vokser på to år, selvom man fortsatt er ung.
Så. Ingen overraskelse er det at like etter at jeg ble dumpa fikk jeg enda bedre kontakt med en annen jeg hadde snakket med fra et julebord vi hadde sammen med klassen. Det kom da en utfordring i Februar som jeg ikke var helt forberedt på. Jeg hadde fortsatt følelser for den forrige fyren, samtidig som det kom en ny inn i livet mitt som jeg likte godt. Så er det jo sånn at når man skjønner at man er i ferd med å miste noe, så vil man klamre seg fast til det, selvom det kanskje ikke er det man egentlig vil. Så nå sto jeg der med to fyrer, og jeg var nødt til å ta et valg. Jeg kan dessverre ikke si om jeg gjorde det rette, og for å være helt ærlig så tror jeg egentlig ikke det handler om det. Kanskje har man ikke lov å stille et slikt spørsmål en gang. Fornuften slo inn på et tidspunkt, og jeg fikk bestemt meg for at ting som var over, var over, og man måtte heller bare forsette å se framover.
Ny type i Februar. Fantastiske måneder i en herlig forelskelse. Pakket sammen sakene mine og flyttet sammen med han i Juni/Juli. Kjøpte oss verdens fineste border collie. Verdens beste sommer. Ting kunne faktisk ikke bli bedre, og så rett trodde jeg aldri at jeg skulle få. Når ting i grunn ikke kan bli bedre, så vil realiteten på ett eller annet tidspunkt treffe deg. Ting ble tøft, veldig tøft. Det kom utfordringer man ikke trodde man skulle møte på. Selv en ny tur til London med min daværende kjæreste hjalp ikke. Det var noe som hele tiden lå å «murret», det var noe som ikke stemte. Om det var hemmeligheter som enda ikke hadde sett dagens lys, løgner som ble fortalt, følelser som ikke var helt der de skulle være – det er dessverre ufattelig vanskelig å si. Det gikk ikke veien denne gangen heller og jeg var på vei inn i et fullstendig kaos følelsesmessig. Det tok slutt i julen mens jeg fortsatt var hjemme. Håper så inderlig at dette kan fungere som et slags råd; ikke gjør det slutt med noen uten at dere begge er tilstede i samme rom. Jeg var hjemme hos familien min, han var på jobb ute på sjøen…
2015
Noen gang prøvd å fortsatt bo i kjellern til svigers mens du har gjort det slutt med typen din? Det er ikke akkurat å anbefale, selvom de er verdens fineste folk. Heldigvis gikk greit for seg, selv etter at han kom hjem fra sjøen igjen, men det var jo ikke akkurat sånn at jeg kunne fortsette å bo der midt oppi alt. Det hele endte heldigvis ganske så ok for å være ærlig med dere. Men etter at det var slutt følte jeg ikke at dette ble helt rett. Etter en måned eller noe var det vinterferie. Det ble en ny tur nordover til vakre nord hvor jeg fikk være sammen med de som virkelig betyr noe i livet mitt. Når vinterferien var over måtte jeg sørover igjen. Heldigvis hadde jeg utrolig fine folk rundt meg, så mens jeg prøvde å reparere meg selv psykisk så pakket jeg sammen sakene, leide meg en bil og flytta tilbake til Oslo bare etter bare en liten uke. Jeg fikset det ikke lengre. Etter en-to uker i Oslo skulle jeg nordover igjen for å ha praksisen min i Bodø. Her fant jeg tilbake til den jeg ønsket å være. Jeg fikk tilbringe tid i et yrke jeg elsket, være med venner og familie; og ikke minst blomstret kjærligheten igjen. Jeg fant tilbake til en forelskelse som hadde gjemt seg i skjul i nærmere 4 år – herlighet for en følelse.
Dette er nok et avsnitt jeg kunne brukt flere tusen ord på, men for å fatte meg i korthet: Oslo – Bodø for praksis – Oslo 2 uker for eksamen og lignende – brudd med den nye kjæresten – ferdig uteksaminert fra skolen.
Vi var nå kommet til Juni, jeg pakket sammen lekene for godt, sa hade til fantastiske mennesker som på sitt vis hadde vært der i livet mitt og tatt vare på meg når jeg trengte deg. Så ankom jeg Bodø igjen, med 3 års bagasje og et knust hjerte. Så hvorfor dro du? Hvorfor kom du tilbake?
Jeg tror nok ikke at jeg har klart å svare på spørsmålet, enda jeg har skrevet på dette innlegget i kanskje 2 uker nå. Jeg dro fra Bodø for at jeg ønsket å utforske, fordi mulighetene virkelig var der å det ville vært helt idiotisk av meg å ikke utnytte det. Jeg dro fra Oslo for at jeg hadde fått nok, og hjertet mitt trengte plaster. Jeg måtte hjem igjen, hvor jeg virkelig hørte hjemme. Som ungdom diskuterer man gjerne seg i mellom hvor fantastisk det ville vært å flytte fordi det er så kjedelig i hjembyen sin. Tro meg, det er hva du gjør det til. Vil jeg råde andre til å flytte vekk? Selvfølgelig! Men alt du gjør må være på grunn av deg selv og egne valg. Ikke flytt kun for at alle andre gjør det, ikke bli værende i byen du har bosatt deg i hvis det er kjipt, ikke la vær å dra hjem fordi det er ukult. Noen trives faktisk best hjemme. Jeg vet jeg gjør det.
Nå som jeg har kommet hjem til Bodø har jeg lagt livet litt på hylla her å der. Jeg har truffet nye mennesker, jeg har ikke vært singel så lenge som jeg har vært nå siden jeg var 15 år, jeg har funnet en jobb som jeg ELSKER og jeg har flyttet på meg to ganger. Jeg elsker det livet jeg har. Kan selvfølgelig si at det er kjedelig, men det er nok mer megselv jeg må jobbe med. Kan ikke si at livet er kjedelig når jeg har en hel verden jeg kan utforske (okei, hvertfall en liten planet da)… Så nå har jeg tenkt å pakke sakene mine å feriere to uker i USA. Oppleve livet litt si. Så kos dere, nyt alle øyeblikkene i livet deres – for det går så inn i helvette raskt. Kanskje det kommer noen små ord om det senere..
xoxo
Michelle.
| ByBrenden 