Humøret mitt er noe av det underligste i hele verden. Jeg liker meg og den jeg er, men det humøret og noen av særtrekkene fra personligheten min kan ta seg en bolle og stikke. Neida.
Men humøret mitt er virkelig sært, og jeg prøver stadig vekk å finne ut hvordan det egentlig fungerer, for jeg blir faen aldri klok på det. Mamma og jeg hadde en samtale for en stund siden om meg og stresset mitt. Det er noe med sosiale medier som facebook, instagram og snapchat – den ærlige hverdagen og sannheten kommer liksom ikke godt nok fram. Her er bloggen min faktisk unntaket, noe som er sykt rart siden jeg har absolutt null kontroll på hvem som stalker meg nok til å faktisk lese den. Ser jeg har kanskje 3-4 lesere enkelte dager. Takk til dere.
Tilbake til poenget mitt. Jeg snakka med mamma om stressnivået mitt som har en noe stor tildens til å bli fryktelig høyt. Når det blir høyt så mister jeg fullstendig kontroll på alt. Følelsene mine svinger seg rundt i verdensklassen sammen med resten av de som svinger seg rundt og jeg går fullstendig i svart. Det svartner rett og slett for meg, og jeg finner ikke veien ut sånn helt med det første. Det finnes nesten ingen positive ting i verden, alt blir galt, jeg får ikke til noe av det jeg vil, finner problemer der det mest sannsynlig ikke er noen og jeg griner av alt. Dette er derimot ingenting nytt. Du kan tro mamma var noe stresset da jeg var sånn 13-14 år og dette virkelig begynte å synke inn. Ikke spør meg hva i all verden som kunne være så viktig at det gjorde livet mitt værre når det ikke gikk som det burde; men det var så absolutt mulig og jeg tror det var i den perioden det startet.
Det å bli voksen har egentlig ikke vært så immari kult. Greit, så er det digg å kunne gjøre akkurat hva du vil – når du vil. Om du vil stikke ut midt på natta å kjøpe deg noe, eller ha danseparty midt i stua på en vanlig hverdag mens vinen står åpnet så står du faktisk helt fri til å gjøre disse tingene (og det er på en måte verd det). Så kommer plutselig alle de andre tingene i tillegg. Ting jeg ikke er så god på, og ting som absolutt stresset meg – om mulig uten en spesiell grunn. Regninger, innkjøp av hverdagslige ting, VANLIG middag helst hver dag, lån, husleie, studielån, forbrukslån (var absolutt helt nødvendig å kjøpe seg sin første saksofon – no regrets there) og nå på toppen av alt; billån. Det er vanlige stressfaktorer. Dette har jeg egentlig lært meg å takle sånn smått etterhvert fordi jeg har verdens beste støtteaparat hjemme som alltid passer på meg. Det jeg ikke har lært meg er når ting jeg har gjort meg avhengig av ikke fungerer lengre, eller når ting jeg har gledet meg over ikke blir som jeg har sett for meg. Sånne typiske ting.
Jeg kjøpte meg en bil sommeren jeg flytta tilbake til Bodø (Juli 2015) og var dritstolt. Burde lukta lunta når selgeren besluttet å sette den igjen på gardemoen dagen før når avtalen var at vi skulle møtes dagen jeg kom for å hente. Glad og naiv tenkte jeg ikke så mye mer på det og kjørte bilen gledelig hjem til Bodø igjen. Long story short: masse tull med bilen, klaga til forbrukerrådet, mista fristen med en dag – alt ble henlagt, dynamoen røyk. That’s it; jeg kjøpte ny bil fra forhandler med nybilsgaranti. Den har hjulpet på at jeg har senket skuldrene mine, bare for at jeg vet at jeg nå sitter med en bil jeg kan stole på og om det skulle skje noe så er jeg dekket av forsikringer og en garanti. Dette har absolutt lettet litt på det stresset som normalt har ligget på skuldrene mine.
Nå skal det sies at dette innlegget ble startet på 21. Januar, og i dag er det den 4. Februar. Jeg elsker å begynne å skrive, men så ramler jeg av poenget mitt og trenger en pause før jeg kan starte igjen. Det dumme med det er at nå som jeg har åpnet kladden min igjen og hadde avslutte innlegget slik at jeg kunne publisere det, så skjønner jeg ikke helt hva det var jeg skulle fram til.. Anyhew;
I dag er stressnivået mitt høyere enn nødvendig, igjen helt uten grunn. Skulle ønske det var enkelt å bare lære seg å leve med det og takle det på et vis, men det er enklere å bare unngå det og ikke ta tak i ting. Føler kanskje konstant at det er ting som burde vært gjort, eller ting jeg burde stilt opp på, men det har ikke alltid funket så godt. Ender opp med å sitte hjemme, ignorere det rundt meg og ikke helt innse konsekvensene det vil ha for meg ved et senere tidspunkt. Bryr meg liksom ikke nok om det til å faktisk gjøre noe.
Jeg vet ikke helt. Tror kanskje dette da kan være et fint sted og bare avslutte, selvom det på en måte er midt i en tankerekke. Beklager for den. Lovet å bli flinkere til å avslutte ting på et skikkelig vis. Gjerne legg igjen tips om du skulle ha noen.
xx
| ByBrenden 