| ByBrenden

Realistene.

Så satt jeg her. Stirrende på blanke sider med spørsmål om hvor jeg skal begynne, eller om jeg i det hele tatt skal begynne. Tanken om å bare la ting ligge å ikke skrive har slått meg flere ganger, men her sitter jeg da. Stirrende på en blank side som fylles, ord for ord.

Historiefortellerne og realistene.

Som jeg har erkjent flere ganger i flere av innleggene mine, så er jeg på kanten av å kalle meg selv for en håpløs romantiker. Her kan vi egentlig skrive håpløs både i capslock, bold skrift og med en tykk understrek – for håpløs er akkurat det jeg føler meg.

Jeg elsker kjærligheten, det er vel egentlig det det handler om. Kjærligheten er en fantastisk historie vi alle har vokst opp med. Noen har bare hørt historiene, nesten fabler om en følelse som er så sterk at den kan endre alt i verden. Andre har fått vokst opp med kjærligheten. Noen har ingen kjennskap til den. Jeg har både vokst opp med den, hørt historier og en sjelden gang også fått leve gjennom den.

Historien om kjærligheten er varm, fjern, mørk, lystig, flytende, fast, herlig, skremmende, vond og fantastisk. Problemet er at kjærligheten gjennom tiden har blitt en historie med store tomme ord. Vi har siden tidenes morgen levd gjennom fortellinger og historier om denne store fantastiske tingen, som har kreftene til å endre alt. Vi kjenner historien gjennom Romeo & Julie, vi kjenner den gjennom musikken, dikt, filmer, bøker og kunst. Gjennom alle historiene vi hører tennes det et håp i oss alle, et håp om en fantastisk og episk historie. Den tar oss med inn i livene til personer, kampene, oppturene og nedturene, de mørke sidene – men alle sitter igjen med det samme håpet, håpet om en lykkelig slutt hvor kjærligheten vinner til tross alle hindrer. Når den lykkelige slutten endelig blir fortalt kjenner vi det lagt inn i hjerterota, og vi fylles med en tilfredsstillende følelse om at man er uovervinnelig og at det finnes et håp hos alle. Det finnes en lykkelig slutt for alle.

Historiene er som historier flest. De er ofte oppdiktet eller tilrettelagt for å tilfredsstille nysgjerrigheten i oss. Fortellerne har et ønske om å vise oss alle aspektene, alle følelsene og for å ikke skuffe oss; alltid en lykkelig slutt. Problemet med alle disse oppdiktede historiene er at vi lever oss for langt inn i dem. Vi maler et bilde om et uoppnåelig sluttresultat om hvordan ting skal og bør være. Vi streber etter å nå et mål som ingen har fortalt oss er uoppnåelig, for det er vel ingenting som en perfekt slutt.

Det er et fåtall fortellere som viser oss realiteter. Det finnes realister som har skjønt at alle «lykkelig i alle sine dager» slettes ikke trenger å handle om den perfekte slutten. Ofte har jeg ropt tilbake til realistene, for jeg vil ikke høre dem. Jeg vil ikke sitte igjen med tårer i øyenkroken og et hjerte på utsiden av brystkassen. Men så sitter jeg der, med hjertet i hendene. Jeg blir sittende og vente mens jeg febrilsk prøver å sette sammen bitene av maskineriet som har som mening om å ta meg videre i livet. Fortvilende roper jeg til realistene med tårer om at det ikke var dette som var meningen. Jeg roper etter dem og spør hvilken rett de noen gang hadde til å plukke fra meg maskineriet som skulle ta meg videre til min lykkelige slutt. Det er absolutt ingen svar å få. Realistene står å ser ned på meg. Overraskende står de der med et trist uttrykk i ansiktet og øynene forsiktig lukket igjen.

Realistene mente aldri å stoppe maskineriet, så de setter seg ned på huk og legger hendene over delene av maskineriet jeg har i hendene mine. Det er ikke meningen at man ikke skal finne sin lykkelige slutt, men det er ikke alltid man kan se for seg det perfekte scenarioet å leve gjennom det. Av og til er det nødvendig å plukke ting fra hverandre for å se hvordan det funker, for så å sette det sammen igjen bit for bit. Lære å kjenne, prøver fortellerne og forklare. Lære å kjenne at man må lære seg å falle, det er en nødvendighet. Det handler om å finne sine egne veier å gå før man når fram, for det er ikke alltid andre sine veier passer deg.

Så levde man en gang etter de gamle historiene om kjærlighet. Realistene ville bare vise at historiene ikke nødvendigvis var usanne, men at det lå så mange flere kapitler igjen som historiefortellerne glemte å fortelle. Det er lov å finne kjærligheten, det er lov å være lykkelig, det er en absolutt nødvendighet å lære seg disse egenskapene. Det viktige er at de gangene maskineriet faller fra hverandre, så kan man ikke bli sittende å vente på at noen skal komme for å plukke dem opp og sette dem sammen igjen for deg. Du må lære dette selv. Hvis man alltid blir sittende å vente lurer man seg selv, og man må lære å gi slipp på håpet om at kjærligheten som en gang var skal dukke opp igjen og sette det sammen for deg.

Realisten ser på historiefortelleren som står i bakgrunnen mens hendene fortsatt ligger over delene av et knust maskineri. Det er ikke historiefortellerne sin skyld at de ikke lærer deg om alle aspektene av kjærligheten. Det er derfor realistene er til, for å vise deg at når maskineriet ligger i flere biter – så må du lære deg å sette det sammen. Det er bare du som kjenner ditt eget hjerte, og det er viktig at du lærer å reparere det mens du enda har viljen.

Flere gangen jeg tenkt at «nå har jeg funnet kjærligheten», for det er det historiefortellerne har lært meg. Flere ganger har jeg sittet igjen forvirret og fortvilt når kjærligheten har forlatt meg, uten en forståelse av hvorfor. Realistene er de som står igjen når historiefortellerne har forlatt meg. Det er nå de som skal lære meg at selvom det er nødvendighet å lære om kjærlighet, så er det også en nødvendighet å lære seg å gi slipp på ting.

Etter mange år, tror jeg for første gang realistene har nådd fram.
Så her sitter jeg. Stirrende på en side full av tekst mens jeg skrur sammen maskineriet – helt for meg selv.

Ikke alltid, men av og til

// kladd som ble skrevet i sommer. Synes det var fint å hente den fram igjen selvom det er en stund siden

Som jeg kanskje har fått fram tidligere er jeg ikke den personen som liker å være alene så mye, men av og til er det absolutt nødvendig og få alenetid.

Jeg er et stresshode. Jeg. Stresser. Bestandig. Jeg stresser over de minste og mest lattlige tingene, bare spør de som virkelig er innpå livet mitt. Uansett om det gjelder økonomi, hus, bil, forhold, venner, vær, vind, interiør, dekk, vasking, rydding, oppvasken, middagsrester, at folk aldri rydder opp etter seg (jada mamma, sjukt ironisk at jeg sier det), at jeg ikke får med meg muntlige beskjeder oooog så videre.. spiller ingen rolle, jeg stresser bestandig.

De rundt meg må gjerne prøve å si til meg at det ordner seg og at jeg må slappe av, lære å puste. Personlig er det en liten brøkdel av meg som har lyst å slå dem hardt i trynet. Og ha en normal puls og puste normalt har jeg aldri klart, og det ser ikke ut til at jeg har tenkt å få det til i noen slags nær framtid heller.

Desto viktigere er disse av og til dagene mine. Dette er dager hvor jeg kan legge vekk alt som normalt stresser hodet av meg, ting jeg alltid bekymrer meg for og så bare være meg. Jeg er helt alene og gjør ting jeg gjerne kunne gjort med andre, alene. Dette er de øyeblikkene i min hverdag hvor jeg kan hente pusten nederst i magesekken og dra den godt. Disse øyeblikkene er helt nødvendig for meg, jeg trenger de for å kunne trekke pusten i de ellers travle hverdagene. I dag er en slik dag..

Jeg kom hjem fra jobb og vaska måsedriten av bilen min før jeg bestemte meg for å kjøre til en av mine absolutt favorittsteder. Tok med meg airbed’en min, en bok og et blad og la meg rett og slett ut i naturen med verdens vakreste utsikt. Dro ikke hjem før jeg rett og slett var kvalm på grunn av en sulten mage. Det var fortsatt mye igjen av dagen, så da fant jeg ut av kino, kino var det jeg ville dra på. Så jeg dro liksågreit alene på kino. Skikkelig alenetid.

I dag er en sånn dag at jeg med god samvittighet kommer til å legge meg ned i senga og sovne som en stein, for dette har vært en dag som både hode og kropp har trengt så sårt, så alt for lenge.

Definition of insanity

Det har alltid vært en plan. Uansett hvor jeg har vært eller gjort med livet mitt har jeg alltid jobbet etter en plan. En visuell plan med eksempler og detaljer om hvordan livet mitt skulle være. Planen eller planene har alltid eksistert og det har på en måte alltid vært veldig klart framfor meg hvordan jeg ville ha ting. Men så gikk det ikke helt etter planen.

Planen om hus, familie, jobb, fritidsaktiviteter og hobbyer. Hvor jeg skulle bo, hvordan jeg skulle bo, hvem jeg skulle ha rundt meg, hva jeg skulle ha rundt meg. Alt ble visket bort. Det ble så skissert opp en ny plan, men så ble den også visket ut og etter det har det ikke eksistert en ny plan. Det er ikke lenger et ønske eller plan om hvordan ting skal være, skal bli eller om hva livet burde dreie seg om.

Det skjer noe når man i alt for ung alder seg for seg hvordan ting skal bli. Min største utfordring er at jeg alltid har vært så utålmodig og kanskje ikke tatt ting i helt riktig rekkefølge. Det er noe med å ha et ønske hengende rett framfor deg, så nært at du egentlig kan strekke fram hånden så når du det. Slike ting er så skjørt, for i det jeg har strekt meg etter det så har det bare blåst avgårde og jeg sitter nok en gang framfor en utfordring som jeg på ingen måte er klar for å ta fatt på. Nok blir på en måte bare nok – og jeg orker ikke lengre jobbe hardt for å nå et mål som alltid virker å være utenfor min rekkevidde.

Sliter med at jeg på en måte har gitt opp uten og selv vil innse at jeg har gjort det. For det er jo det som har skjedd, er det ikke? Når jeg ikke finner viljestyrken eller ønsket å om fortsette med å jobbe målbevisst mot de planene som en gang virket så utrolig realistiske.

Det er bare tomt nå. Det er absolutt ingen tanker, ingen følelser, ingen pågangsmot. Det er så rart, men det er så utrolig tomt. Det er ikke noe igjen etter alle forsøkene. «Doing the same thing over and over again and expecting different results, is the definition of insanity»

Så, jeg har sluttet å legge planer. Det er nok leting, det er nok planlegging og det er slutt på å sitte å vente på at ting bare skal skje sånn uten videre. Så får vi heller se hvordan det går.

Unødvendig stress

Humøret mitt er noe av det underligste i hele verden. Jeg liker meg og den jeg er, men det humøret og noen av særtrekkene fra personligheten min kan ta seg en bolle og stikke. Neida.

Men humøret mitt er virkelig sært, og jeg prøver stadig vekk å finne ut hvordan det egentlig fungerer, for jeg blir faen aldri klok på det. Mamma og jeg hadde en samtale for en stund siden om meg og stresset mitt. Det er noe med sosiale medier som facebook, instagram og snapchat – den ærlige hverdagen og sannheten kommer liksom ikke godt nok fram. Her er bloggen min faktisk unntaket, noe som er sykt rart siden jeg har absolutt null kontroll på hvem som stalker meg nok til å faktisk lese den. Ser jeg har kanskje 3-4 lesere enkelte dager. Takk til dere.

Tilbake til poenget mitt. Jeg snakka med mamma om stressnivået mitt som har en noe stor tildens til å bli fryktelig høyt. Når det blir høyt så mister jeg fullstendig kontroll på alt. Følelsene mine svinger seg rundt i verdensklassen sammen med resten av de som svinger seg rundt og jeg går fullstendig i svart. Det svartner rett og slett for meg, og jeg finner ikke veien ut sånn helt med det første. Det finnes nesten ingen positive ting i verden, alt blir galt, jeg får ikke til noe av det jeg vil, finner problemer der det mest sannsynlig ikke er noen og jeg griner av alt. Dette er derimot ingenting nytt. Du kan tro mamma var noe stresset da jeg var sånn 13-14 år og dette virkelig begynte å synke inn. Ikke spør meg hva i all verden som kunne være så viktig at det gjorde livet mitt værre når det ikke gikk som det burde; men det var så absolutt mulig og jeg tror det var i den perioden det startet.

Det å bli voksen har egentlig ikke vært så immari kult. Greit, så er det digg å kunne gjøre akkurat hva du vil – når du vil. Om du vil stikke ut midt på natta å kjøpe deg noe, eller ha danseparty midt i stua på en vanlig hverdag mens vinen står åpnet så står du faktisk helt fri til å gjøre disse tingene (og det er på en måte verd det). Så kommer plutselig alle de andre tingene i tillegg. Ting jeg ikke er så god på, og ting som absolutt stresset meg – om mulig uten en spesiell grunn. Regninger, innkjøp av hverdagslige ting, VANLIG middag helst hver dag, lån, husleie, studielån, forbrukslån (var absolutt helt nødvendig å kjøpe seg sin første saksofon – no regrets there) og nå på toppen av alt; billån. Det er vanlige stressfaktorer. Dette har jeg egentlig lært meg å takle sånn smått etterhvert fordi jeg har verdens beste støtteaparat hjemme som alltid passer på meg. Det jeg ikke har lært meg er når ting jeg har gjort meg avhengig av ikke fungerer lengre, eller når ting jeg har gledet meg over ikke blir som jeg har sett for meg. Sånne typiske ting.

Jeg kjøpte meg en bil sommeren jeg flytta tilbake til Bodø (Juli 2015) og var dritstolt. Burde lukta lunta når selgeren besluttet å sette den igjen på gardemoen dagen før når avtalen var at vi skulle møtes dagen jeg kom for å hente. Glad og naiv tenkte jeg ikke så mye mer på det og kjørte bilen gledelig hjem til Bodø igjen. Long story short: masse tull med bilen, klaga til forbrukerrådet, mista fristen med en dag – alt ble henlagt, dynamoen røyk. That’s it; jeg kjøpte ny bil fra forhandler med nybilsgaranti. Den har hjulpet på at jeg har senket skuldrene mine, bare for at jeg vet at jeg nå sitter med en bil jeg kan stole på og om det skulle skje noe så er jeg dekket av forsikringer og en garanti. Dette har absolutt lettet litt på det stresset som normalt har ligget på skuldrene mine.

Nå skal det sies at dette innlegget ble startet på 21. Januar, og i dag er det den 4. Februar. Jeg elsker å begynne å skrive, men så ramler jeg av poenget mitt og trenger en pause før jeg kan starte igjen. Det dumme med det er at nå som jeg har åpnet kladden min igjen og hadde avslutte innlegget slik at jeg kunne publisere det, så skjønner jeg ikke helt hva det var jeg skulle fram til.. Anyhew;

I dag er stressnivået mitt høyere enn nødvendig, igjen helt uten grunn. Skulle ønske det var enkelt å bare lære seg å leve med det og takle det på et vis, men det er enklere å bare unngå det og ikke ta tak i ting. Føler kanskje konstant at det er ting som burde vært gjort, eller ting jeg burde stilt opp på, men det har ikke alltid funket så godt. Ender opp med å sitte hjemme, ignorere det rundt meg og ikke helt innse konsekvensene det vil ha for meg ved et senere tidspunkt. Bryr meg liksom ikke nok om det til å faktisk gjøre noe.

Jeg vet ikke helt. Tror kanskje dette da kan være et fint sted og bare avslutte, selvom det på en måte er midt i en tankerekke. Beklager for den. Lovet å bli flinkere til å avslutte ting på et skikkelig vis. Gjerne legg igjen tips om du skulle ha noen.

Når SKAM gir inspirasjon til å skrive..

[ Sorry for eventuelle spoilere – anse deg selv som advart ]

«Hva er greia hans?»
«Jeg veit ikke.»
«Jeg føler at du lar han playe deg, litt»
«Playe meg?»
«At liksom, han holder deg gående da, og så skjer det ingenting…»
«Ja… men jeg kan liksom ikke styre hva han gjør da»
«Jo, du kan jo det da, hvis du liksom er, helt straight up, sender han en melding; Hei dude, slutt med de greiene dine»

«Hei, takk for tegning, men hvis du ikke er interessert i noe mer så kan du egentlig bare drite i det. Ring meg når du har slått opp med dama di.»

Okei. Så stemmer det kanskje ikke helt med min historie da «min dude» ikke har dame, men det er fortsatt litt av samme greia, og det ekke greit. Rekk opp hånda alle dere som har sittet på benken å ventet på at h*n du er forelska i skal svare deg, venter på at du skal få svar, på at de skal dukke opp, fortelle hva som er greia og som alltid unnskylder det med at man ikke kan styre det. Rekk opp hånda alle dere som aldri har fått det svaret, aldri fått det besøket, aldri fått vite hva som er greia og som er drit lei av å alltid unnskylde andre. Du gjør det ikke med vilje, men du kan ikke noe for det. Det er her det er greit å sette ned foten å si at nå er nok faen meg nok.

Har jo nevnt før at jeg sjeldent har vært singel over lengre perioder, og at det kanskje har gått litt fort i svingene – så dette er jo ikke akkurat noe nytt. Jeg har ikke tellinga på hvor mange ganger det der har skjedd, at jeg har blitt sittende og vente. Jeg har aldri skjønt hvorfor det er noen der ute som ikke bare forteller ting som de er. Det har alltid vært veldig viktig for meg, og det kommer nok heller aldri til å forandre seg. Jeg sier det som regel rett ut slik som det er. Positivt som negativt. Det burde virkelig ikke være et så himla stort hinder.

Når jeg sier at jeg ikke har vært særlig mye singel så er dette i grunn en løgn, for i teorien så har jeg vært singel siden Juni 2015. Dette av den enkle grunnen for at jeg har vært på den typiske ventebenken og ventet på at noe skulle skje. Av og til har jeg reist meg fra benken, fått være med, men så har jeg blitt plassert på benken igjen – og godtatt det..

Hvorfor gjør vi det? Hvorfor sitter vi der som noen godtroende idioter og venter på det jævla mirakelet som aldri blir å skje? Hva er det som får oss til å tro at den personen som har satt deg i timeout kommer til å snu, forelske seg totalt og at alt bare skal gå opp i opp som en eller annen amerikansk kjærlighetskomedie? Det skjer ikke. En person som gjør det, som ikke ser hva du er verd med en gang er ikke en person du ønsker å tilbringe en såpass viktig del av livet ditt sammen med. Det er ikke personen du vil ta med hjem til foreldrene dine. «Se mamma, dette er xxxx som lot meg vente noen år, men det er egentlig bare fint, for nå har vi det såååå bra sammen. Det var virkelig verd å vente så lenge«. NEI. Slutt. H*n har bare latt deg vente mens h*n selv har leita etter noe som h*n mener kunne vært bedre.

Det er greit å ikke være like betatt av personen som er betatt av deg. Det er faktisk helt greit. Det som ikke er greit er å ikke si det akkurat som det er. Fortell hva som er greia, om du er usikker, at det ikke fungerer helt som du hadde håpa eller at du rett og slett ikke er interessert. Det koster deg omtrent to kalorier og si det som det er. Det koster så utrolig mye mer for den personen som sitter der å tror at det er noe mer enn det er. Hvis det sitter noen på ventebenken for deg, så er det som regel ikke uten grunn. Da handler det ikke om at den personen som venter er «innbilsk», men det handler om at det er noen der ute som har gitt håp, og da helt uten grunn.

Så ja. Jeg har selv sittet på den benken så alt for lenge, og nok er faktisk nok. På tide å slenge fra seg trøya å melde seg ut av det spillet du har deltatt på. Send den meldinga, si de ordene du trenger å si. Får du ikke svar, absolutt ingen reaksjon så vet du at dette var for det beste. Du kan legge ting fra deg, kanskje til og med lære deg å være singel og nyte det litt. Gå videre.

På tide å «move on».
På tide å slutte og være en feig dritt som ikke tørr å si ting som de er. Skjerp deg.

50 spørsmål

Okei. Jeg har egentlig kun dårlig samvittighet ovenfor meg selv for at jeg ikke har posta på evigheter, enda jeg lovte meg selv å bli flinkere til dette. Så, bare for å poste noooe; hær er 50 spørsmål med svar!

1. Hvor gammel er du om 5 år?
Om 5 år er jeg vel 28år og 8 måneder om jeg ikke har regna helt feil.

2. Hvem har du vært sammen med i minst to timer i dag?
Rune og John Magnus, to kollegaer som jeg er så heldig å få dele kontor med!

3. Hvor høy er du?
Høy og høy… Lever etter beste velgående 160cm over bakken og er rimelig fornøyd med det i grunn.

4. Hvilken film så du sist?
Siste filmen jeg så het 6 years. Jeg trengte en skikkelig god-film, type feelgood og kanskje en smule chickflick. Vel, det var den ikke. Foråsidetsånn. Deprimerende greier altså!

5. Hvem ringte du sist?
En kunde på jobb for å si at vi var ferdige med produksjonen.

6. Hvem ringte deg sist?
Synne! Ble invitert på valgvake men måtte dessverre takke nei fordi noen av oss må på jobb i morgentidlig…

7. Hva stod det på den siste sms’en du fikk?
«Arild drar innom» – fra mamma når jeg innså at hvis jeg skulle rekke å spise middag før musikkøvelsen var jeg nødt til å hente dopapiret jeg skulle hente senere eller i morgen… Får alltid dårlig samvittighet når jeg må utsette ting!

8. Foretrekker du å ringe eller sende sms?
Sende sms, definitivt. Jeg hater den pinlige stillheten i telefonen. Så send meg en sms om det ikke er no viktig.

9. Hva er ditt favorittsted?
Svalbard! Venice beach! Hærlighet, jeg klarer ikke velge.

10. Hvilket sted foretrekker du minst?
Shit, denne er så himla vanskelig, for jeg har aldri vært på et sted jeg aldri vil tilbake til. Tror faktisk ikke det er et eneste sted jeg ikke liker.

11. Når så du moren din sist?
Søndag når jeg løp innom hytta for å henta jakka.

12. Hvilken øyenfarge har du?
Blå, tror jeg. Eller grå. Blågrå?

13. Hvilken julesang er din favoritt?
åh, det er så mange, men det er på en måte blitt en liten tradisjon for meg å høre på albumet Kurt Nilsen og KORK har spilt inn.

14. Er foreldrene dine gift eller skilt?
De var aldri gift, og gikk fra hverandre når jeg var kanskje rundt 1år? Mamma og stefaren min giftet seg i 2009 (eller 2008?) og pappa og stemoren min bor sammen.

15. Når våknet du i dag?
ALT FOR SENT. Starter på jobb 08.00 og våkna 07.45. Rakk jobb si.

16. Hvor tror du at du befinner deg om 10 år?
Jeg nekter å legge slike planer. Pleide å gjøre det før, men livet har på en måte aldri gått slik jeg skulle ønske det gjorde.

17. Hva skremte deg om natten som barn?
Tror egentlig ikke jeg var så redd om natten. Kanskje ett og annet mareritt, men generelt var jeg en fin og trygg unge.

18. Hvilket siste youtubeklipp fikk deg til å le?
The Gabbie Show. Følger henne nesten daglig bare for å høre alle de syke historiene. Inspirasjon for å tørre mer i hverdagen!

19. Hva er din beste egenskap?
Jeg ekskluderer aldri mennesker, hvertfall ikke med vilje. Det ekke en fin ting å gjøre, og mener definitivt at folk må bli flinkere til å inkludere andre.

20. Hva er din verste egenskap?
Jeg er sjukt flink på å prokrastinere alt som kan prokrastineres (det ekke et ord Michelle…), og så er jeg sinnsykt dårlig på å få nok søvn eller stå tidlig nok opp.

21. Sover du med eller uten klær om natten?
Sover i undertøy. Klarer aldri å føle meg helt komfortabel med nattklær.

22. Hvor mange puter har du i sengen?
Akkurat nå? 7 tror jeg. Jeg ekke så flink på å sove alene ~~faen altså~~

23. Hva er det rareste du har spist?
Blekksprut. Jeg skulle smake på en suppe på en eller annen kinesisk restaurant. Fy fader så ekkelt det var.

24. Har du stasjonær eller bærbar data?
Bærbar! Har en via jobb og en hjemme. Macbook retina 15″

25. Foretrekker du sko, sokker eller barføtt?
På jobb går jeg bestandig med sko, men hjemme går jeg i sokker til jeg blir lei eller varm og kaster dem av meg. Derfor kan man fort finne sokker liggende litt rundt.

26. Hva hører du på akkurat nå?
Akkurat nå hører jeg på det nye albumet til Lido – Everything. Tror jeg kunne hørt meg i hjel på det. Hærregud det er så sinnsykt bra!

27. Hvilken iskrem er din favoritt?
Sjokolade med pistasj.

28. Hvilken dessert er din favoritt?
Ikke ofte jeg spiser dessert, men sånn sjokoladefondant (?) er så himmelsk.

29. Hva er den største premien du har vunnet?
Hahaha, kødder nå sant? Vant konkurranse om «beste errormelding» med illustrasjon til. Vant trådløs mus.

30. Liker du kaffe?
Kunne så absolutt ikke klart meg uten! Drikker så alt for mye av det..

31. Hva drikker du helst til frokost?
Juice og kaffe, horribel kombinasjon.

32. Hvem var din favorittlærer på vgs?
Grete Høgseth tror jeg må være den læreren jeg har satt høyst på lista i alle år. Tålmodig, fantastisk og flink lærer som holdt ut med meg som ikke skjønte hvorfor norsk måtte være så vanskelig når engelsk var så lett. På fagskolen var det Olivier som ble den store favoritten tror jeg.

33. Kan du spille poker?
Har spilt det en gang og vant. 10 klasse på båttur fra Køben til Oslo. Fikk faren til hun ene i klassen til å kjøpe meg snus da han tapte.

34. Hva har du spist i dag?
Skikkelig hjemmelaga middag (kylling i illfast form) og et eple.

35. Nevn en historisk personer som interesserer deg?
Shit. Det er så mange, men kommer ikke på noen akkurat nå..

36. Hvilken radiostasjon var den siste du hørte på?
P3! Hver eneste dag er denne radiokanalen på – spesielt mellom 11 og 13 mens Raae og Osnes er på. Bodø ftw ❤

37. Vil du ha barn?
Ja, en dag 🙂

38. Kan du noen andre språk enn norsk?
Om jeg skal få si det selv så er engelsken min ganske så flytende. Ellers så prøvde jeg meg på spansk en gang på ungdomsskolen, det gikk rett vest.

39. Sover du på en spesiell side?
MÅ sove på venstre side av senga. Gjort det i alle år. Kan til nød kanskje ligge som en sjøstjerne om jeg har lyst å strekke litt på meg.

40. Foretrekker du havet eller basseng?
Havet er absolutt å foretrekke, men jeg har blitt så pysete på kaldt vann de siste årene. Ble noe glad når gamlingene bestemte seg for å kjøpe jacuzzi

41. Hva bruker du helst penger på?
Ikke spør meg hva jeg bruker penger på. Har kanskje 10-11.000 i utgifter fast hver mnd, så da blir det vel mat og kanskje ett å annet nytt klesplagg? Har i det siste hatt superdilla på treningsklær av en eller annen rar grunn..

42. Eier du dyrbare smykker?
Dyrebar og dyrebar.. Jeg har mange fine, men bare to ting jeg aldri kunne gitt slipp på: armbånd fra mamma som jeg fikk i 20årsgave og en diamatring jeg kjøpte fra tiden jeg jobbet på gullsmed.

43. Hva er ditt favorittprogram på tv?
Ser ikke TV lengre – men håndball og fotball prøver jeg å følge med på når det lar seg gjøre.

44. Hva skal du gjøre i helgen?
I helga hadde jeg planer om å enten male veggen på soverommet, eller stikke til hytta å nyte livet med jacuzzi, vin, kulde og stillheten.

45. Kan du stå på slalom?
Kan ingenting av vintersportslige ting, men klarer forsåvidt å holde meg på beina på sånne «mini-twintip» og snowboardet mitt.

46. Hvordan imponerer man deg?
Med å være deg selv. Ikke ta deg selv høytidelig. Vær ydmyk. Vær inkluderende.

47. Hva slags ringelyd har du på mobilen?
Standard ringetone tror jeg. Drit lei, for den slutter særriøst aldri å ringe.

48. Fortell en ting leserne dine antaglig ikke vet om deg?
At jeg spiller saksofon i Bodø Harmonimusikk og elsker det.

49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
BH’en min på badet. Har en håndduk hengende på soveromsdøra, men klarer ikke å se hvilken farge den har, mulig den er rød.

50. Er du sosial?
Jeg prøver etter beste evne hvertfall. Liker å være sosial, men det er ikke så ofte man er det. Skjer noe når man blir eldre, det ekke alle som har tid til deg, og der er ikke like enkelt å skaffe seg venner i voksen alder. Skreiv et innlegg om det en gang som ble delt ganske så mye – så jeg er nok ikke alene om å føle det sånn.

Vennskapssorg

Hvorfor er det ingenting som heter for vennskapssorg? Jeg mener, du har kjærlighetssorg ikke sant? Hvorfor kan det ikke være noe som da heter for vennskapssorg når du mister personer som har betydd så utrolig mye for deg. De blir liksom bare borte. De er der, men de har av en eller annen grunn valgt og å ikke ha det i livet lengre. De har på en måte bare gjort slutt på vennskapet som om det skulle ha vært en sommerflørt eller en eller annen dum forelskelse som vare i noen korte måneder.

Hvorfor er det ingen som prater om det åpenlyst? Er vi redde for at de personene det gjelder skal lese det som blir sagt for så å føle seg truffet? Er ikke det liksom hele poenget med å uttrykke seg? «Hei, du! Ja du ja, du FUCKA alt til. Du skulle liksom være der, men så ble du liksom bare borte og det er din feil.»

«Jeg hater måten vennskapet vårt plutselig tok slutt på. Jeg er fortsatt sint å sur for at du valgte å (over)reagere på den måten du gjorde og at du ikke prøvde å forså måten jeg uttrykte meg på først. Du var en av mine beste venner. Du var og er kanskje fortsatt en av de som faktisk skjønner hvordan jeg har det og hvordan jeg har hatt det opp igjennom årene. Jeg har ikke mange, og folk rundt meg har en stygg tildens til å bare bli borte eller å bare ende kontakten med meg. Det er helt jævlig!!»

Det er gått 3 og en halv måned. Jeg er fortsatt sint. Jeg er fortsatt lei meg. Jeg veit fortsatt ikke hvordan jeg skal takle ting eller rydde opp i ting. Det gikk 3 og en halv måned før jeg satte meg ned og forklarte deg ting. Nå har jeg sagt i fra. Nå har jeg uttrykt meg og mine følelser, nå er det faktisk ikke opp til meg lengre. Det eneste nå er å gi slipp, gi opp kontrollen.

Uansett. Poenget mitt er at vi må bli flinkere til å slappe litt av. Ro ned, hør hva personer har å si før man overreagerer. Ofte betyr et «jeg savner deg» ikke mer enn akkurat det, man savner faktisk personen som har vært der i så lang tid og som nå plutselig er borte. Det andre poenget mitt er at det er helt idiotisk at man ikke kan snakke om brudd på vennskap på en like vanlig måte som man gjør om brudd i et kjærlighetsforhold – for det gjør faktisk like vondt. Om ikke værre.

Lido har nettopp lansert et nytt album om et forhold og historien. Synes et brudd på et vennskap er nesten like godt beskrevet som brudd i et kjærlighetsforhold. Du kan finne plata her, og jeg anbefaler på det sterkeste og kjøpe den og nyte hver et sekund. En mer fantastisk plate finner man faktisk ikke. https://itunes.apple.com/us/album/everything/id1156411803

«Hvorfor dro du?»

Hvorfor dro jeg? Hva mener du? Fra Bodø? Til Oslo? Fra Oslo? Til Bodø? Du må være mer konkret..

Det er ikke en gang vits å skjule for omverden at mine tre år i Oslo var noen av de mest fantastiske men også de tre mest hjertevonde årene sålangt i livet mitt. Det er helt sjukt hvordan et menneske kan oppleve en berg-og-dalbane av følelser på samme måte som jeg gjorde. Jeg kan med en gang si at jeg var nok innom mine mest lykkeligste, tristeste, frustrerte, artige, minnefulle øyeblikk i løpet av de tre årene. Vennskap, arrangementer, forelskelse, skole, sinnsykt med muligheter, kjærlighetssorg, hjemlengsel, ensomhet.

Grunnen til at jeg ønsker å skrive et par ord om akkurat dette kommer av det enkle spørsmålet «hvorfor dro du?». Det er et spørsmål jeg har blitt stilt opp til flere ganger, både om hvorfor jeg dro til Oslo, men også hvorfor jeg flyttet mens jeg var sørpå og hvorfor jeg kom tilbake til Bodø. Jeg har dessverre ikke en fasit som sier hva som var riktig gjort og hva som er galt, men det er vel en av de fordelene man har med å være ung. Det å få lov å prøve seg, feile og lære av livet mens det går forbi.

2012

Hærregud for et sinnsykt SJUKT år. Jeg og barndomsvenninnen min havnet i samme klasse sisteåret på Bodin Videregående. Vi planla hvordan vi så for oss framtiden, men var noe usikker på akkurat hva vi skulle gjøre etter videregående. Dette er et spørsmål jeg kan garantere at det er utrolig mange som stiller seg selv hver dag når de er på det stadiet i livet sitt. Vi endte egentlig opp med å søke på Ex.phil og Ex.fac på Bali, og planene lå fort klare framfor oss. Bare for å prøve hadde jeg samtidig sendt inn en søknad på macdesign ved Norges Kreative Fagskole (nå Høyskolen Kristiania). Jeg trodde egentlig ikke at jeg hadde sjans på å komme inn da det i hovedsak kun var snakk om én klasse i Oslo på ca 20 elever, så dere kan tenke dere lykken over å faktisk få skoleplassen i April måned. Det er kanskje enkelt å forstå hvorfor jeg da valgte å si opp studieplassen ved Bali og bestemte meg for å flytte til Oslo.

Så enkelt kan det høres ut, og så enkelt var det nok sikker også. Det som fort ikke er en del av historien som jeg har fortalt opp til flere ganger, er all forvirringen og sorgen rundt kjærligheten, noe som ble en stor faktor for hele beslutningen min. Jeg dvelte lenge på om det å flytte var det riktige, men på det tidspunktet synes jeg det var fullstendig kaos rundt meg. Det var egentlig ingenting igjen i byen som holdt meg tilbake, så da var det bare å pakke sakene sine og utnytte mulighetene mens de var der.

I rundt et år fokuserte jeg på de tingene jeg anser som de viktigste tingene jeg sitter igjen med fra studietiden i Oslo. Jeg fokuserte på skolen, nye venner, alle de fantastiske mulighetene rundt det å være i Oslo og jeg hadde i tillegg fått meg jobb ved skolen som studentambassadør. Jeg besluttet også under mitt første år i Oslo og takke for meg når det kom til kjærlighetslivet mitt som fortsatt satt igjen i Bodø. Det var på tide å begynne et nytt kapittel.

2013

Det mest negative med å flytte så langt bort fra hjembyen sin er nettopp det å flytte langt vekk fra hjembyen sin. Man forlater på en måte alle vennene og familien sin, man er nødt til å stå på egne bein for første gang. Jeg hadde så inn i granskauen hjemlengsel at jeg tror ikke det finnes ord. Det ble ofte flyturer nordover både i 2012, men spesielt i 2013. Hver eneste gang jeg hadde muligheten satte jeg meg på et fly hjem til Bodø, og jeg tror jeg kanskje var hjemme ca. 1 gang i måneden i snitt i løpet av dette året. Det var tungt, fryktelig tungt og være alene. Jeg var såpass sta når jeg flyttet sørover, at jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ønsket å bo alene. Det jeg ikke tenkte over er at selvom man er ute med venner og har det gøy, så blir det fort veldig tomt og ensomt når man kun har 12 kvadrat og komme hjem til.

Ikke pokker om jeg klarte å legge kjærlighetslivet mitt på hylla mens jeg bodde i Oslo. Her har jeg diskutert flere ganger med meg selv om hvorfor jeg ikke bare kan fokusere på meg selv, men nei. Kall det en håpløs romantiker om du vil, eller så kan du få lov å tro det at jeg ikke har lyst å være alene. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men vi kan for nå kalle det en blanding. Så i Oktober 2013 «fant jeg kjærligheten» på ny. Det å være 20 år betyr at det er en del følelser i sving, så forestill deg hvor jeg forelska jeg var når jeg og fyren satt på noen berg i verdens vakreste Son, så på solnedgangen og bestemte oss for å være kjærester. Forholdet tok derimot slutt like etter at jeg kom tilbake til Oslo etter å ha vært hjemme i julen/nyttår. Følelser var ikke like sterke, ting fungerte ikke som de skulle. Så, bare en liten uke etter at jeg var kommet til Oslo ble jeg flydd opp til Bodø igjen – på grunn av kjærlighetssorgen.

2013 var allikevel det fineste jeg kunne ha fått opplevd. Kjærlighetssorgen bet meg ikke i ræva før like etter nyttår, så den telles ikke. I November fikk jeg besøke London for første gang og hadde verdens fineste tur på besøk hos en venninne som studerte der i 3 år. Når hjemlengselen ikke var der var jeg altså glad, lykkelig. Jeg fikk kjenne på dette med å møte nye mennesker, oppleve nye steder… tørre å prøve litt.

2014

Var det noen som sa at ting går litt fort i svingene? Vet du, det er helt greit. Du skal få lov å si det hvis du vil, for når jeg ser tilbake på 2014, så er det en av de tingene som dukker opp i hodet mitt med store svarte bokstaver i caps lock. Ikke kom hær å si at man ikke vokser på to år, selvom man fortsatt er ung.

Så. Ingen overraskelse er det at like etter at jeg ble dumpa fikk jeg enda bedre kontakt med en annen jeg hadde snakket med fra et julebord vi hadde sammen med klassen. Det kom da en utfordring i Februar som jeg ikke var helt forberedt på. Jeg hadde fortsatt følelser for den forrige fyren, samtidig som det kom en ny inn i livet mitt som jeg likte godt. Så er det jo sånn at når man skjønner at man er i ferd med å miste noe, så vil man klamre seg fast til det, selvom det kanskje ikke er det man egentlig vil. Så nå sto jeg der med to fyrer, og jeg var nødt til å ta et valg. Jeg kan dessverre ikke si om jeg gjorde det rette, og for å være helt ærlig så tror jeg egentlig ikke det handler om det. Kanskje har man ikke lov å stille et slikt spørsmål en gang. Fornuften slo inn på et tidspunkt, og jeg fikk bestemt meg for at ting som var over, var over, og man måtte heller bare forsette å se framover.

Ny type i Februar. Fantastiske måneder i en herlig forelskelse. Pakket sammen sakene mine og flyttet sammen med han i Juni/Juli. Kjøpte oss verdens fineste border collie. Verdens beste sommer. Ting kunne faktisk ikke bli bedre, og så rett trodde jeg aldri at jeg skulle få. Når ting i grunn ikke kan bli bedre, så vil realiteten på ett eller annet tidspunkt treffe deg. Ting ble tøft, veldig tøft. Det kom utfordringer man ikke trodde man skulle møte på. Selv en ny tur til London med min daværende kjæreste hjalp ikke. Det var noe som hele tiden lå å «murret», det var noe som ikke stemte. Om det var hemmeligheter som enda ikke hadde sett dagens lys, løgner som ble fortalt, følelser som ikke var helt der de skulle være – det er dessverre ufattelig vanskelig å si. Det gikk ikke veien denne gangen heller og jeg var på vei inn i et fullstendig kaos følelsesmessig. Det tok slutt i julen mens jeg fortsatt var hjemme. Håper så inderlig at dette kan fungere som et slags råd; ikke gjør det slutt med noen uten at dere begge er tilstede i samme rom. Jeg var hjemme hos familien min, han var på jobb ute på sjøen…

2015

Noen gang prøvd å fortsatt bo i kjellern til svigers mens du har gjort det slutt med typen din? Det er ikke akkurat å anbefale, selvom de er verdens fineste folk. Heldigvis gikk greit for seg, selv etter at han kom hjem fra sjøen igjen, men det var jo ikke akkurat sånn at jeg kunne fortsette å bo der midt oppi alt. Det hele endte heldigvis ganske så ok for å være ærlig med dere. Men etter at det var slutt følte jeg ikke at dette ble helt rett. Etter en måned eller noe var det vinterferie. Det ble en ny tur nordover til vakre nord hvor jeg fikk være sammen med de som virkelig betyr noe i livet mitt. Når vinterferien var over måtte jeg sørover igjen. Heldigvis hadde jeg utrolig fine folk rundt meg, så mens jeg prøvde å reparere meg selv psykisk så pakket jeg sammen sakene, leide meg en bil og flytta tilbake til Oslo bare etter bare en liten uke. Jeg fikset det ikke lengre. Etter en-to uker i Oslo skulle jeg nordover igjen for å ha praksisen min i Bodø. Her fant jeg tilbake til den jeg ønsket å være. Jeg fikk tilbringe tid i et yrke jeg elsket, være med venner og familie; og ikke minst blomstret kjærligheten igjen. Jeg fant tilbake til en forelskelse som hadde gjemt seg i skjul i nærmere 4 år – herlighet for en følelse.

Dette er nok et avsnitt jeg kunne brukt flere tusen ord på, men for å fatte meg i korthet: Oslo – Bodø for praksis – Oslo 2 uker for eksamen og lignende – brudd med den nye kjæresten – ferdig uteksaminert fra skolen.

Vi var nå kommet til Juni, jeg pakket sammen lekene for godt, sa hade til fantastiske mennesker som på sitt vis hadde vært der i livet mitt og tatt vare på meg når jeg trengte deg. Så ankom jeg Bodø igjen, med 3 års bagasje og et knust hjerte. Så hvorfor dro du? Hvorfor kom du tilbake?

Jeg tror nok ikke at jeg har klart å svare på spørsmålet, enda jeg har skrevet på dette innlegget i kanskje 2 uker nå. Jeg dro fra Bodø for at jeg ønsket å utforske, fordi mulighetene virkelig var der å det ville vært helt idiotisk av meg å ikke utnytte det. Jeg dro fra Oslo for at jeg hadde fått nok, og hjertet mitt trengte plaster. Jeg måtte hjem igjen, hvor jeg virkelig hørte hjemme. Som ungdom diskuterer man gjerne seg i mellom hvor fantastisk det ville vært å flytte fordi det er så kjedelig i hjembyen sin. Tro meg, det er hva du gjør det til. Vil jeg råde andre til å flytte vekk? Selvfølgelig! Men alt du gjør må være på grunn av deg selv og egne valg. Ikke flytt kun for at alle andre gjør det, ikke bli værende i byen du har bosatt deg i hvis det er kjipt, ikke la vær å dra hjem fordi det er ukult. Noen trives faktisk best hjemme. Jeg vet jeg gjør det.

Nå som jeg har kommet hjem til Bodø har jeg lagt livet litt på hylla her å der. Jeg har truffet nye mennesker, jeg har ikke vært singel så lenge som jeg har vært nå siden jeg var 15 år, jeg har funnet en jobb som jeg ELSKER og jeg har flyttet på meg to ganger. Jeg elsker det livet jeg har. Kan selvfølgelig si at det er kjedelig, men det er nok mer megselv jeg må jobbe med. Kan ikke si at livet er kjedelig når jeg har en hel verden jeg kan utforske (okei, hvertfall en liten planet da)… Så nå har jeg tenkt å pakke sakene mine å feriere to uker i USA. Oppleve livet litt si. Så kos dere, nyt alle øyeblikkene i livet deres – for det går så inn i helvette raskt. Kanskje det kommer noen små ord om det senere..

xoxo
Michelle.

Hei, Caroline.

Hei, Caroline. Kjære, søte Caroline.

Jeg vil si unnskyld. Jeg vil si unnskyld på vegne av et land fult av idiotiske, teite mennesker som ikke har lært verdens fineste regel; har man ikke no fint å si, så trenger man ikke si noe i det hele tatt. Jeg har fulgt deg en stund nå, og uke etter uke er det en liten del av hjertet mitt som har ramlet av hver gang. Det gjør vondt, og jeg kjenner jeg blir sint. Det kjennes nesten litt ut som kjærlighetssorg.

Så, litt backstory for de av dere som ikke henger helt med.
Jeg har i flere år fulgt (Super)Marie på både blogg, facebook etterhvert med tiden også snapchat. Plutselig så jeg noe nytt; Snapkollektivet! Hærlighet, dette så sjukt spennende ut. 26. Juni gikk de altså live. 11 jenter som skulle være «live» på snapchat og åpenhjertlig fortelle om livene sine.

Bilde hentet fra: https://www.facebook.com/SnapKollektivet/

«Vi er jenter med et ønske om et mer tolerant og åpent samfunn. Derfor har vi startet en felles Snapchat-konto der vi tar for ulike temaer som opptar oss. Vi har alle våre ulike liv og utfordringer og vi håper mange kan kjenne seg igjen i oss!

Dette gledet jeg meg utrolig mye til og har siden Juni fulgt person etter person nøye. Kanskje var ikke alle temaene de hadde like spennende eller like interessant, men det var fortsatt gøy å føle at man kom såpass nært på personer man aldri før har møtt. Men etterhvert skjedde det noe som gjorde at det røsket litt i hjerterota mi.

Caroline, en 27 år gammel jente fra Kvæfjord som originalt blogger på http://carolinesverden.com har snakket åpent om overvekt og lidenskapen rundt fysisk og psykisk helse. Etterhvert kom det en del fæle kommentarer mot henne og temaene hennes.. Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke tenkte mye over det helt i starten, fordi verden er et vondt sted der man egentlig ikke kan forvente blomster og solskinn når man velger å stå snakke åpent om ting. Men, etterhvert ble jeg mer å mer sint og i dag ble det rett og slett for mye.

Caroline var personen jeg skulle få æren av å følge på snapchat i dag, og selvom vi er to utrolig forskjellige personer er det fortsatt mye hun sier jeg kjenner meg igjen i. Det er med glede jeg har hørt henne prate, men det ble fort tårer i øyenkroken min når jeg i dag åpnet storyen og hørte hva hun hadde å si. I dag var hennes siste dag. Min første reaksjon var at snapkollektivet var over, men så fortsatte jeg å høre igjennom storyen. «Jeg har fått en del negative kommentarer som går på utseende, vekt og at jeg er åpen om angst. Jeg er ikke på et sted i livet der jeg kan håndtere oppmerksomheten og meldingene på en god måte, som skåner meg selv.» Hjerterøttene mine løsnet og jeg ble både trist og sint.

Unnskyld, men, hva er det som feiler dere mennesker?!! Hvorfor i all verden er det slik at dere som ikke har noe fint å si, og slenger rundt med slike kommentarer MÅ ytre seg? Føler du deg bedre? Føler du at du har gjort verden til et bedre sted? NEI.

Caroline. Kjære, søte Caroline. Storyen du delte i dag gjorde at jeg hadde tårer i øynene, følelser var all over the place og at smilet strekte seg fra side til side. Du postet om livsstilsendringen din, og jeg sendte deg en kjapp melding om at jeg nesten følte meg stolt på dine vegner og ba deg om å stå på videre. «Tusen takk, det betyr så utrolig mye mer enn du tror <3» Hjertevondt nok en gang. Det skal virkelig ikke mer til enn en enkel liten melding for å skape et smil hos noen andre. Det er så enkelt, men allikevel virker det så utrolig vanskelig for så mange mennesker. Så jeg vil igjen bare si unnskyld.

Unnskyld, Caroline. Unnskyld for at det finnes fæle mennesker her i verden. Det er så fint at du passer på deg selv og gjør valg som gjør det bedre for deg. Du har vært fin å følge. Jeg ønsker deg lykke til videre, og minner deg på om å fortsette å stå på. Håper aldri du stopper å skrive i frykt fra hva andre mener og kommenterer. Jeg lærte en gang en fin ting i fra Harry Potter; når skumle ting dukker opp, kle dem i den styggeste kjolen du kan se for deg og på rulleskøyter. Så håper jeg heller du kan le litt og smile godt om munnen. ❤

Og til dere spyekle mennesker som bare mååå dele stygge ting. Hold kjeft. Vær så snill og bare hold kjeft. Dere kan få lov å ytre deres meninger når dere har lært og snakke høflig til andre mennesker.

PS: om dere vil følge snapkollektivet, noe jeg absolutt vil anbefale, så kan dere enten finne de på @snapkollektivet eller så kan dere scanne bildet her

Jeg er udugelig.

Egentlig hadde jeg tenkt å starte hele blogginnlegget med tittelen «jeg suger» but guess what! I didn’t. Men nå gjorde jeg jo det. Så ja.

Jeg planlegger og planlegger og planlegger sånn ca en million ganger «jeg skal bli flinkere å blogge», «jeg skal jobbe mer kreativt hjemme», «jeg skal gjøre mer ting med venner», «må fikse leiligheten og gjøre det litt mer hjemmekoselig» and so on. Jeg får ikke gjort en eneste ting, og derfor føler jeg meg også fullstendig udugelig.

Hentet fra: https://www.pexels.com/photo/notebook-writing-computer-34174/

Når jeg har en webside og en bloggplattform burde jeg virkelig utnytte det. Innlegget mitt som ble delt angående det å føle seg alene ble delt på Bodø Nu og dette ga meg virkelig muligheten til å generere lesere og alt. Men nei. Jeg feila totalt, klarte ikke skrive mer. Oppdaga plutselig at jeg ble litt redd for å skrive. Redd for å tømme levra mi ut for dere og dele tanker, meninger, planer og alt. Det var plutselig så sykt mange av dere at jeg endte egentlig bare opp med å stirre på bloggen. Now what.

Ta opp penna, legg fingrene på tastaturet. Prøv igjen din tosk. Hva er det egentlig å være redd for? For utleverer sjela si hver eneste dag. Hvorfor i all verden skulle ikke du tørre det når du først har utlevert en del av ryggmargen din ikke bare for bloggen her, men for en hel avis!!! Dette er typisk meg. Procrastination. Utsettelse. Trenger jeg ikke gjøre det blir det ikke gjort. Det er som den stabelen med en million ting som burde vært ryddet i og ordnet opp i, som du bare går fordi uten å røre. Det er som den jævla søppelposen som står framfor døra, som du elegant trør rett over hver eneste morgen når du drar på jobb i stedet for å bare ta den med deg når du allikevel går forbi søpla hver eneste morgen..

Så. Jeg har en million ting jeg burde jobbe med. Ikke bare materialistiske ting som søppel, leilighet, musikk og jobb, men som i at jeg virkelig må jobbe med meg selv.

«Stykkevis og delt, skikkelig og helt» var noe stefaren min fortalte meg nesten daglig. Dette betyr egentlig at når du først skal gjøre noe, så får du gjennomføre det og gjøre det skikkelig. Ikke bare begynn, la det ligge og støve ned og glemme det for alltid. Til tross for at dette er noe jeg har blitt fortalt så ekstremt ofte som jeg har hørt, så klarer jeg aldri å leve opp til det. Det er i grunn ganske merkelig. Skulle tro det for alltid var festet i hjernebarken min og at jeg alltid kom til å følge det rådet. Neida.

Okei. Så ble dette innlegget noe rotete og mye fram og tilbake, men det er en start. Så mitt halvveisløfte til meg selv fra og med i dag, 17. August, er å blogge tre ganger i uka. Greit, så er kanskje ikke det helt oppnåelig, men greit å sette seg et litt høyere mål så får både jeg og du være fornøyd hvis jeg klarer å poste noe en gang i uken ~~en gang i måneden.~~ Er vi enige? Fint. Da tar jeg kveld.

Snakkes.